Hybridauksjon: la folk by hjemmefra via direktesending

En hybridauksjon lar dem som ikke kan være i rommet, være med likevel: de ser en direktesending fra kvelden og byr på de samme objektene som gjestene i salen. Gjort skikkelig utvider det budgivergruppa merkbart, for et objekt er verdt mer når førti ekstra mennesker kan konkurrere om det. Gjort slurvete får du en andre, surere auksjon som ligger et halvt minutt bak den første. Forskjellen ligger nesten utelukkende i hvordan du håndterer tid.

Hva hybrid faktisk krever

Bare to ingredienser. For det første budgivning på nett som fungerer likt for alle: byr gjestene i salen fra telefonen i nettleseren, bruker de som sitter hjemme nøyaktig samme lenke, og da er det ingenting ekstra å bygge. For det andre en måte for dem hjemme å kjenne på kvelden: en direktesending, gjerne en enkel en, så de ser objektene bli presentert og hører nedtellingene.

Alt annet – en egen vert for nett, en som passer på chatten, en egen katalog for dem hjemme – er valgfritt, og det meste av det er en måte å gjøre kvelden vanskeligere enn den trenger å være.

Forsinkelsen er hele problemet

En sending kommer ikke fram med det samme. Regn med femten til førtifem sekunders forsinkelse, av og til mer på et fullt lokale med presset nett. Det er helt greit for stemningen og livsfarlig for et klubbeslag. Auksjonarius sier andre gang, solgt – og en som ser på hjemme hører det et halvt minutt senere, og har da mistet et objekt hun trodde hun fortsatt bød på.

Det finnes tre ærlige måter å håndtere dette på, og du må velge én før kvelden:

1. Hold den live delen til salen. De som sitter hjemme ser den som teater og byr på de stille objektene, som lukkes på klokke. Enklest, og det virker hver gang.
2. Forleng lukkingen. Auksjonarius holder hvert live objekt åpent i tretti uttalte sekunder etter siste bud i salen, uttrykkelig for bud på nett, med en person som leser dem opp. Tregere, men reelt toveis.
3. Kjør alt på klokke. Ingen hammer i det hele tatt: hvert objekt lukkes på et kunngjort tidspunkt, og sendingen er kommentar. Stadig mer fornuftig for kvelder der en stor del av miljøet bor et annet sted.

Det som ikke virker, er å late som forsinkelsen ikke er der.

Hold sendingen enkel

Du trenger ikke et produksjonsteam. Én telefon på stativ nær scenen, som sender til en gratistjeneste, holder. Tre praktiske ting avgjør om det er til å se på.

• Lyd før bilde. Folk hjemme tilgir et ustøtt bilde, men slår av innen ett minutt med grøtete lyd. Sett telefonen nær en høyttaler, eller enda bedre: ta lyd rett fra miksepulten i lokalet. Spør om det når du booker rommet, ikke samme dag.
• Opplasting, ikke nedlasting. Wifi i et grendehus som strømmer film helt fint, har ofte en tynn vei ut. Test en ekte sending, i det lokalet, på den klokkeslettet du skal bruke – en test tirsdag formiddag beviser ingenting om en lørdag der to hundre telefoner henger på samme punkt. Er du i tvil, send over mobilnettet.
• Strøm. Halvannen time med sending tømmer et batteri. Sett telefonen i lader og slå på ikke forstyrr, ellers avslutter et innkommende anrop sendingen på verst tenkelige tidspunkt.

Utpek én frivillig som sendingsvert, med den ene oppgaven å starte sendingen, følge med i chatten og rekke opp hånda når noe ryker. Ikke auksjonarius, ikke kassereren, ikke lederen.

Inviter dem som byr hjemmefra, skikkelig

• Send budlenka og sendingslenka på e-post til hele miljøet to dager før, og igjen én time før dørene åpner.
• Si uttrykkelig at det er velkomment å by hjemmefra, og hvordan det gjøres: åpne lenka, velg et objekt, by. De som tror sendingen bare er til å se på, kommer bare til å se på.
• Skriv lukketidspunktene i den e-posten, med tidssone. En utflyttet støttespiller i Australia trenger å vite 21.30 hvor.
• Fortell på forhånd hvordan en vinner hjemme får objektet sitt: gavekort på e-post, fysiske ting hentet eller sendt, og hvem som betaler porto.

Vær realistisk med tallene. En forening med fire hundre kontakter ser kanskje tjue til seksti som åpner sendingen, og en håndfull som faktisk byr. Den håndfullen står ofte for ti til tjuefem prosent av kveldens total, for det er gjerne de som flyttet vekk og fortsatt bryr seg.

Budet som kom for sent

En middag i en serviceklubb, objekt 7, ei uke i feriehybelen til et medlem. Et tidligere medlem som følger med fra utlandet, har budt jevnt og trutt. Salen når 7 000 kroner, auksjonarius teller ned, klubba faller. Nitten sekunder senere dukker det opp et bud på 7 500 på skjermen bakerst i lokalet. Den som passer på skjermen vinker, og auksjonarius – som allerede har sagt solgt – må velge mellom to mennesker som begge tror de vant.

Det finnes ikke noe godt utfall der, bare et minst dårlig: hold på tilslaget, ring den som bød hjemmefra dagen etter, og tilby noe annet. Den ekte løsningen lå noen dager tilbake, da ingen bestemte hvilken av de tre lukkemetodene kvelden skulle bruke. Det koster én setning i briefen, og det forhindrer det eneste virkelig vonde øyeblikket hybridkvelder lager.

Kjør salen som hovedsaken

Den vanligste hybridfeilen er å la sendingen tynne ut kvelden. Salen kommer først: energien, tempoet, den live bolken. Sendingen ser bare inn. To justeringer hjelper dem hjemme å henge med uten å bremse noe. La den som presenterer, nevne objektene med nummer og tittel, ikke «denne fine tingen her». Og si lukketidspunktene for de stille objektene høyt flere ganger, siden de hjemme verken ser klokka på veggen eller kan lese kroppsspråket i et rom som er i ferd med å ta av.

Én ting til: står totalen på storskjerm, hold den i bildet. Det er det enkeltelementet de hjemme reagerer sterkest på, og det koster ingenting å vri kameraet litt til venstre.

Når sendingen dør

Den gjør det, én gang, i fire minutter. Bestem på forhånd at auksjonen ikke stopper. Budene går i budsystemet, ikke i videoen, så et brudd i sendingen er et irritasjonsmoment og ikke en krise – forutsatt at lukkemetoden din ikke avhenger av at folk hører en nedtelling. Gjør den det, er det enda et argument for klokka. La sendingsverten skrive en linje i chatten og starte på nytt. Ikke la lederen annonsere tekniske problemer fra scenen til en sal som ikke hadde merket noe.

Gjør opp med alle på samme måte

Vinnere hjemme betaler gjennom den samme oppgjørs-e-posten som vinnerne i salen, helst samme kveld, mens kvelden fortsatt er varm. Det eneste ekstraarbeidet er logistikk for fysiske objekter: en hentedag på klubbhuset uka etter løser mesteparten, og for resten avtaler du en fast portosats på forhånd i stedet for å forhandle pakke for pakke. Oppgjør samme kveld betyr mer for dem hjemme enn for gjestene, for de har verken konvolutt, bord eller kasse som minner dem på det.

Den samme budlenka virker i salen og hjemme, en sending kan stå ved siden av objektlista, og hver vinner får den samme avslutnings-e-posten. Se slik fungerer det for mekanikken, veilederen for resten av kvelden, og hjelpesidene hvis noe skurrer underveis. Skal du prøve det på en liten kveld først, kom i gang her.